Hopp til innhold

30. egyptiske dynasti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Oldtidens Egypt


Egyptisk kronologi
Liste over faraoer
Førdynastisk tid
Protodynastisk tid
Tidlig dynastisk tid
1. egyptiske dynasti

2. egyptiske dynasti

Det gamle rike
3. egyptiske dynasti

4. egyptiske dynasti

5. egyptiske dynasti

6. egyptiske dynasti

Første mellomepoke
7. egyptiske dynasti

8. egyptiske dynasti

9. egyptiske dynasti

10. egyptiske dynasti

11. egyptiske dynasti
(Kun i Teben)

Mellomriket
11. egyptiske dynasti
(Hele Egypt)

12. egyptiske dynasti

13. egyptiske dynasti

14. egyptiske dynasti

Andre mellomepoke
15. egyptiske dynasti

16. egyptiske dynasti

17. egyptiske dynasti

Det nye rike
18. egyptiske dynasti

19. egyptiske dynasti

20. egyptiske dynasti

Tredje mellomepoke
21. egyptiske dynasti

22. egyptiske dynasti

23. egyptiske dynasti

24. egyptiske dynasti

25. egyptiske dynasti

Senepoken
26. egyptiske dynasti

27. egyptiske dynasti (persisk)

28. egyptiske dynasti

29. egyptiske dynasti

30. egyptiske dynasti

31. egyptiske dynasti(persisk)

Gresk-romersk Egypt
Ptolemeerne

Romersk Egypt

30. egyptiske dynasti i oldtidens Egypt er oftest kombinert med andre dynastier i tidsepoken som kalles for senepoken. De andre grupperingene er 26., 27., 28., 29. og 31. dynastier.

30. dynasti varte i tiden 380-343 f.Kr. Det ble opprettet ved at Nektanebo I avsatte Nefaarud II, sønn av Hakor, og tok slutt da dens siste hersker Nektanebo II ble beseiret og flyktet til Nubia da perserne på nytt invaderte Egypt.

Nektanebo I fikk kontroll over hele Egypt i november 380 f.Kr., men tilbrakte det meste av sin tid med å forsvare Egypt mot persisk gjenerobring. Han fikk tidvis gresk støtte fra Sparta eller Athen. I 365 f.Kr. gjorde han sin sønn Teos til medhersker og arving, og fram til sin død i 363 f.Kr. styrte far og sønn sammen. Etter farens død invaderte Teos de persiske områdene i dagens Syria og Israel. Innledningsvis hadde han en del militær suksess, men tapte tronen grunnet intriger fra sin egen sønn Tjahepimu.[1] Tjahepimu grep muligheten ved at Teos ikke var populær i Egypt og erklærte sin sønn Nektanebo II — og Teos' sønnesønn — som konge. Den egyptiske hæren samlet seg rundt Nektanebo II, og det tvang Teos til å flykte til fienden, hoffet til den persiske kongen.[2]

Nektanebo IIs styre var dominert av de persiske herskernes forsøk på å gjenerobre Egypt som de betraktet som et satrapi (provins) i opprør. I de første ti årene klarte Nektanebo å stå imot perserne grunnet at Artaxerxes III av Persia var tvunget til å konsolidere sin kontroll over det persiske riket. Artaxerxes forsøkte deretter en invasjon av Egypt vinteren 351/350 f.Kr. som feilet. Fiaskoen førte til opprør på Kypros, Fønikia, og Kilikia.[3] Selv om Nektanebo ga støtte til disse opprørere klarte Artaxerxes til sist å slå dem ned og var på nytt klart til å invadere Egypt i 343 f.Kr. Den andre invasjonen var en persisk suksess, og Nektanebo ble tvunget til å trekke seg tilbake fra sine forsvarsverker på Nildeltaet og trekke seg tilbake til Memfis hvor han innså at hans sak var tapt. Han flyktet derfra til Nubia sør for Egypt hvor han antagelig fant et tilfluktsted i hoffet til kong Nastasen av Napata. Han kan muligens ha greid å opprettholde en form for uavhengig styre sør i Egypt i ytterligere to år ettersom et dokument fra Edfu er datert i hans attende år.[4]

Selv om en uklar opprører ved navn Khababasj (338 - 336 f.Kr.) erklærte seg selv som farao i Sais, er Nektanebo betraktet som den siste innfødte egyptiske farao av Egypt, og hans flukt ut av Egypt markerte slutten på Egypt som en uavhengig enhet.[5]

30. dynasti
Personlig navn Navn som farao Datoer
Kheperkare Nektanebo I 380 - 362 f.Kr.
Irmaatenre Teos 362 - 360 f.Kr.
Senedjemibra Setepeninhur Nektanebo II 360 - 343 f.Kr.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Grimal, Nicolas (1992): A History of Ancient Egypt, Blackwell Books, s. 377
  2. ^ Grimal, Nicolas (1992), s. 379
  3. ^ Grimal, Nicolas (1992), s. 379-380
  4. ^ Grimal, Nicolas (1992), s. 380-381
  5. ^ Grimal, Nicolas (1992), s. 381
Autoritetsdata